Historien om Neema — Vi er Buddies

Teksten under er skrevet i anledning at Buddies egen Milfrid Tonheim mottok, lørdag 11. juni, prisen «Fangenes Testamente» for sitt arbeid og forsking på reintegrering av barnesoldater i Øst-Kongo. I den forbindelse har hun skrevet en fiktiv historie basert på forskningsintervjuene hennes. Historien om Neema er ikke unik. Det finnes mange som Neema og Matumaini i Øst-Kongo. Et område som har opplevd flere tiår med sammenhengende krig og væpnet konflikt, preget av grove menneskerettighetsbrudd mot sivilbefolkningen.

Illustrasjonsbilde / Mor til et av barna i utdanningsprosjektet

Jeg er Neema, fra Kalehe i Øst-Kongo. Da jeg var 15 ble landsbyen angrepet av Interahamwe. Den fryktede hutu-militsen. Vi var livredde. Vi gjemte oss i den lille hytta vår, mens vi hørte skrik og skyting utenfor. Plutselig var også vårt hjem fullt av soldater. Nå var det vi som skrek. Soldatene grep tak i mamma. De slengte henne på gulvet. De voldtok henne. Alle tre. De tvang pappa til å se på. Jeg lukket øynene. Holdt meg for ørene.

Jeg hørte pappa hulke da soldatene tok meg med seg. Mamma bare lå der på gulvet. Stille.

Soldatene tok oss med langt inn i skogen. Meg og 10-12 andre jenter og gutter. Vi bar det de hadde plyndret fra familiene våre. Framme i leiren feiret de et vellykket tokt. Jeg ble gitt til lederen for toktet. Som belønning. Jeg ble hans ‘kone’. Jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt. Ingen rettigheter. Jeg var hans. Jeg og kroppen min.

Men ganske raskt skjønte jeg at jeg var en av de ‘heldige’. Nabojenta på 16 ble gitt som belønning til hele bataljonen. Til alle som ville ha henne. En sexslave.

Jeg innordnet meg. Gjorde som jeg fikk beskjed om. Gjorde ikke opprør. Ikke motstand. Jeg gjorde meg usynlig. Alt for å leve.

Jeg ble gravid, fødte en gutt, der inne i skogen. Alene, langt vekke fra mamma. Jeg var nettopp fylt 17. Han fikk navnet Matumaini. Det er Swahili og betyr håp. Men hva slags liv ville han få, den lille gutten min? Ville han bli en Interahamwesoldat som plyndret og voldtok? Tanken skremte meg. Mer enn vold og tvang fra Interahamwe. Mer enn døden.

Jeg hadde en sønn å beskytte. En sønn som fortjente noe bedre.

Sjansen for å overleve et forsøk på å rømme var små. De fleste ble tatt og straffet. Noen ble drept. Andre lyktes, men ofte fikk gjenværende venner i leiren da gjennomgå.

Men jeg hadde en sønn. Så jeg rømte likevel. Med Matumaini på ryggen. Om dagen gjemte vi oss i skogens mørke. Om natten famlet jeg meg forsiktig frem. Barfot og uten mat og drikke. Nok en gang var jeg en av de heldige.

I tre år lengtet jeg etter mamma og pappa. Drømte jeg om deres omsorg og beskyttelse. Og endelig står jeg der, utenfor den lille hytta vår. Men ingenting er som før. Kjærligheten er borte. Skammen har flyttet inn. Mamma er mørk og stille. Pappa drikker. Sier stygge ting i fylla. «Det hadde vært bedre om du døde der ute i skogen!» Ord som knuser hjertet mitt.

Mine søsken er redd meg. De vil ikke spise sammen med meg. Ikke sitte ved siden av meg.

Jeg er ikke lenger en av de heldige.

Igjen gjør jeg meg usynlig. Gjør ingen motstand. Trekker meg tilbake.

Folk i landsbyen unngår meg. De er redd jeg har smittsomme sykdommer. Jeg er som en spedalsk for dem. De sier jeg er blitt en kriminell, en man ikke kan stole på. Om noe er stjålet, peker de på meg. Andre jenter får ikke lov å være sammen med meg. På grunn av min umoralske karakter, sier de. Min promiskuitet. De roper hore etter meg. Interahamwe-hore. Jeg som ikke hadde noe jeg skulle sagt.

Og ingen vil vite av Matumaini. En Interahamwe-unge. Fiendens sønn.

Milfrid Tonheim mottar prisen i Risør 11. juni. Prisutdelere er Agnete Schjønsby fra PRIO og Helga Arntzen i Aktive Fredsreiser. Fotograf: Per Kristian Lunden (ordfører i Risør).

Om Fangenes Testamente

Fangenes Testamente er en norsk pris som gis til «den eller de som i skrift, tale eller handling medvirker til opplysning som fremmer forståelsen av Det Onde slik at vi bedre skal bli i stand til å bygge barrierer mot det i vårt eget sinn. Prisen går i særdeleshet til forskere som har brukt av sin tid, kunnskap og innsikt for å bygge opp en reell beredskap mot ondskap – og til fremme for fred.» (Fra statuttene for prisen.)